Dagens Næringsliv 02.06.2017 og Aftenposten skriver at sjef for Nordea, Sasja Beslik, regnet ut hva en skjorte ville måtte koste for at arbeiderne i Bangladesh skal få en levelønn. Påstandene hans oppsummeres av dem slik:

  • Hvis butikkprisen per skjorte øker med 2,88 svenske kroner kan H&M doble fabrikkarbeidernes lønninger.

  • Hvis prisen økes ytterligere med 2,18 kroner så kan kleskjeden betale levelige lønninger.

  • Så med en prisøkning på totalt fem kroner fra 174 til 179 kroner – tilsvarende 2,9 prosent – kan H&M gi sine fabrikkarbeidere en lønn å leve av.

Det er dessverre ikke så enkelt. Det er spesielt to punkter her som ikke stemmer med virkeligheten.  Det ene er at han fremstiller det som at innkjøpspris og utsalgspris er samme sak og det andre er at han regner med at H&M selv betaler fabrikkarbeiderne. Ingen av delene stemmer, og når de faktorene faller bort er hele regnestykket ganske bortkastet.

Tekstilarbeidere jobber som regel med mye overtid, uten pensjoner, forsikringer osv. Med en mer human arbeidstid ville det fort koste ihvertfall 10 kr mer per skjorte istedenfor de 5 kronene Sasja snakker om her hvis timelønnen skal være høy nok til å leve ok uten overtidsarbeid. 10 kroner ekstra i innkjøpspris mangedobles på veien til endelig butikkpris. For det første er det vanlig å gange innkjøpspris med minst 3 for å dekke utgifter i forbindelse med salg (som leie av butikklokale, markedsføring, lønninger til ansatte, lager, logistikk, regnskap, produktutvikling, strøm og for å få litt overskudd til slutt. De 10 ekstra kronene vil også gi utslag i import og tollutgifter, og selvfølgelig moms. 10 kr ekstra til en arbeider i Bangladesh blir raskt 50 kr ekstra i utsalgspris i Norge.

Det andre punktet er at H&M og de fleste andre kjeder ikke eier produksjonen selv. Det er ikke de som betaler tekstilarbeiderne, og dermed kan ikke de bestemme hva arbeiderne skal tjene, eller betale ut ekstra overskudd til tekstilarbeiderne. Såpass store aktører som H&M kan selvfølgelig, og setter også i stor grad, krav til fabrikkene de produserer hos. Men fabrikkene produserer ikke bare for H&M, de produserer for mange merker, i mange land, som stiller mange ulike krav. Man kan ikke forvente at de som sitter på en og samme fabrikk skal få ulikt betalt basert på om de syr for H&M eller et annet merke den dagen. Slik fungerer det ikke. Det er jo dessverre også noe av problemet med strukturen som den er i dag. Til og med de med gode intensjoner har ingen garanti for at arbeiderne får den lønnen de burde få fordi det ikke er de som bestemmer. Det eneste de kan gjøre er å flytte produksjonen til en annen fabrikk hvis de skulle oppdage at forholdene ikke er som man ønsker, og så satse på at den neste fabrikken faktisk lever opp til kontrakten sin.

Jeg ønsker ikke å forsvare kjedene. Det er helt umoralsk å holde på som det er i dag, men det er ikke så enkelt som å sette opp prisen 3 kroner heller, og selv om det er bra at DN belyser temaet så kan slike utregninger gjøre skade for alle de som faktisk prøver å gjøre ting på riktig måte. Et rettferdig produsert plagg koster langt mer enn 3 kroner mer å lage. Og det er i tillegg når man kun ser på syernes kår, men de er jo bare ett lite ledd i en lang produksjonskjede.

Dette er i stor grad grunnen til at jeg midt i mammapermisjonen min begynte å jobbe med gründerbedriften Fair & Square. Da jeg så kampanjevideoen deres i fjor om at de ville starte egen fabrikk selv slik at de SELV kunne utbetale lønninger og bestemme arbeidstid ble jeg kjempebegeistret. De tok tak i roten av problemet og kom med en direkte løsning istedenfor å legge fra seg ansvaret og vente på politiske endringer i produksjonslandet og samtidig håve inn store overskudd pga arbeidernes dårlige vilkår.

Fabrikken åpnet i Kina i September 2016 og nå produserer vi for egen nettbutikk, for bedrifter og andre merker. Det er mulig! Men det koster mer enn 3 kroner per plagg og det krever en helt annen forretningsmodell enn den billigkjedene har. Prisene våre er likevel lave i forhold til mange andre merker, og det klarer vi blant annet fordi vi ikke har investorer og heller ikke tar ut noe overskudd. Alt overskudd går tilbake i bedriften for å utvide produskjonen så vi kan ansette fler.

Bilde fra Fair&Squares fabrikk i Kina

Personlig synes ikke jeg man burde få lov til å selge varer som er produsert på en måte som ville vært ulovlig i landet varene selges i, men det skjer hver eneste dag.

Vi som forbrukere må forstå at vi ikke kan forvente å fortsette med den type forbruk vi har i dag og tro at de prisene vi handler for er realistiske. Prisen på klær i forhold til inntekt har faktisk sunket drastisk de siste tiårene, og likevel klager vi over at det er dyrt og vi går amokk på salg. Forbruket har økt betraktelig, noe som har fatale konsekvenser for naturen. Men det kan jeg skrive mer om en annen gang.

Færre klær av høyere kvalitet produsert på en etisk måte i hele produksjonskjeden vil være bra for miljøet og for menneskene involvert i å lage produktene. Men det koster mer penger. Så da får vi heller kjøpe mer brukt, lage ting selv, reparere og ikke minst ikke forvente å fornye garderoben hver sesong.