Symesterskapet, episode 7 – FINALEN

Finalen er over! Og jeg synes det ble en knakende flott finale om jeg skal si det selv. Mye spenning, mange fine plagg og mye kreativitet

Personlig synes jeg det er helt greit at programmet er ferdig på TV! På tross av at jeg stilte opp på programmet så liker jeg egentlig ikke altfor mye oppmerksomhet og forventninger rundt meg selv Det er for eksempel deilig å ikke lenger få høre folk på jobben si “Du vinner, ikke sant?” og smile og si at jeg ikke kan si noe…

Derimot var jeg veldig veldig lei meg da innspillingen var ferdig! Det var så gøy å få være der og sy hver eneste dag uten å tenke på noe som helst annet. Jeg har savnet tiden på universitetet hvor jeg kunne bli fullstendig oppslukt i kreativt arbeid (ihvertfall de dagene Lucas var hos dagmamma) og det føltes godt å få utfordre seg selv på den måten igjen.

Det var rart å vite at jeg skulle hjem og kanskje ikke sy mer enn en helg i måneden eller mindre, sånn som det var før. Heldigvis har jeg klart, ihvertfall de siste par månedene, å få inn litt mer sytid enn det. Det har blitt lettere å prioritere det etter at jeg så hvor viktig det er for meg å få skape og være kreativ. Sånt er lett å glemme i hverdagen med alt annet som skjer.. 

Når det gjelder akkurat finalen og plaggene har jeg ikke såå mye å si, bare litt Det gikk jo bra med Chanel jakken, men jeg rakk altså ikke å bli helt ferdig (igjen!). Noe jeg tapte tid på var faktisk at mens jeg satt og tråklet hørte jeg Tine og Andreas hviske om at jeg ikke hadde til til å tråkle for å få rutene til å matche, så da droppet jeg det, og endte opp med å plukke opp, tråkle, og så sy det igjen! Det var litt småirriterende Jeg sydde også sammen lommeklaffene på feil side… så båndet endte opp oppe istedenfor nede på klaffen.. det var de snille nok til ikke å påpeke..

Jeg ble veldig fornøyd med re-design oppgaven og trodde jeg kanskje ville klare å slå Marius, for en gangs skyld. Jeg hadde også lyst til å bruke metallet i paraplyen, som Marius gjorde, men det ble for hardt med tangen og for tidkrevende å finne en måte å gjøre det på. Da Marius satte paraplyen på tvers på bysten sa jeg “OK, nå vinner Marius” eller noe i den duren, og det stemte jo. (men det viste de ikke på TV ;P)

Når det gjelder catwalk kjolen har det irritert meg litt i ettertid at jeg valgte et såpass vanskelig prosjekt, for jeg ser jo nå at jeg kunne ha vunnet hvis jeg hadde gjort noe litt enklere… I programmet får man inntrykk av at man har en uke til å forberede seg mellom hver episode, men sånn er det jo ikke. Vi måtte forberede alle oppgavene på forhånd, før vi dro til Bergen, og med jobb og familie var det ikke bare, bare å finne/lage mønster, stoffer, knapper, tilbehør osv. til alle oppgavene, og i tillegg planlegge hvor mye tid det skulle ta! De aller aller fleste oppgavene hadde jeg ikke prøvesydd i det hele tatt, og jeg vet at det gjaldt de fleste andre. Da vi ankom dagen før innspillingen av første episode måtte vi levere alle tegninger, stoff osv. Ingenting kunne endres etter det. Da vi var ferdig med semi-finalen skjønte jeg at jeg ikke kom til å bli ferdig med kjolen. Det tok 5,5 timer å lage kåpen, og vi hadde bare 1 time mer på kjolen, og sammenlikner man arbeidsmengden på de to er det lett å forstå at det ikke går. Målet mitt ble derfor å bare sy den ferdig nok til at det ihvertfall så OK ut på kamera, selv om det var mye uferdig når man ser den på nærthold. Sånn sett så klarte jeg jo det da Jeg er glad for at jeg ikke kjørte “safe” osv, men sånn i ettertid merker jeg at jeg skulle ønske jeg hadde gjort det bare litt lettere for meg selv, jeg klarer ikke å la være å lure på hva som hadde skjedd da! Jeg skal heller ikke skjule at jeg gjerne vil ha en re-match! Kanskje de kan få til en sesong eller to til, og så kan finalistene fra hver sesong møtes i en sesong til slutt, hadde ikke DET vært kult?

Et spørsmål jeg har fått om programmet er om vi faktisk syr tingene med ordentlige avslutninger inni plaggene osv. og det gjør vi faktisk! Tro det eller ei. Det er derfor det er så  vanskelig å bli ferdig!! På chanel jakken f.eks. tok det veldig mye tid bare å overlocke alle delene før vi i det hele tatt kunne begynne å sy dem sammen… Så JA, alt skulle være ordentlig, fra innsiden og ut (bortsett fra kanskje på re-design da…) Det blir jo ikke perfekt finish, og tar man snarveier gjør man det vel helst på det som ikke synes utenpå, men det skal altså være sydd slik man ville gjort det for å bruke det på ordentlig! Gjør man en feil (som man fort gjør når man er litt ekstra stresset) eller må gjøre noe man aldri har gjort før som man må tenke over litt eller prøve seg litt frem på, så rekker man med stor sannsynlighet ikke å bli ferdig.

Jeg har lært mye av å være med på dette, men selv om dette har vært et syprogram har nok den bratteste læringskurven for meg vært i forhold til meg selv. Jeg liker f.eks. ikke å vise dårlige sider av meg selv, og jeg er ganske flink til å “skjule” at jeg gjør feil og rette opp ting før folk merker det. Sånn har det vært helt fra barne/ungdomsskolen, da jeg f.eks ikke likte å stille spørsmål i klassen, men heller skrev dem ned og spurte mamma og pappa når jeg kom hjem. Det å da vise frem blant annet de verste tingene jeg noensinne har sydd på nasjonal TV på denne måten var ikke bare lett, men en interessant opplevelse som gjør det litt lettere for meg å ikke være like hard mot meg selv og å klare å vise svakheter eller “feil”. Det er fortsatt ikke lett, men nå har jeg sett at verden ikke går under av at jeg ikke gjør alt riktig, så kanskje det kan hjelpe meg videre… vi får se.

Jeg kan jo avslutte med noen tanker jeg skrev ned på flyet på vei hjem, det er ganske følelsesladet, og kan virke overdrevet, men det var litt av en boble vi var i der i Bergen, så alt ble ekstra inntenst! Noe av det jeg skrev er også tatt vekk fordi de var for personlige.

“Nå sitter jeg på flyet på vei hjem. Jeg har hatt en turbulent morgen med mye gråting. Det har vært fantastisk å være med, og det føles veldig trist at det er over. Jeg visste at jeg var flink, men jeg visste ikke at jeg var så flink eller at dette faktisk er så viktig for meg. Å ha fått jobbe med dette så lenge og så inntenst uten å måtte ta hensyn til noe annet har føltes veldig godt, og det er vanskelig å tenke på at jeg skal tilbake til en hverdag der jeg ikke kan få utviklet, uttrykt meg og utfoldet meg på denne måten. Jeg prøver å minne meg selv på at dette ikke er slutten, men at det er begynnelsen, men det er ikke lett. (…)  

Jeg tror jeg har funnet ut at selv om ingen ting kan måle seg med dansen, så er jeg faktisk veldig flink til, og veldig glad i å skape klær. Jeg er kanskje til og med nesten enda flinkere til det enn jeg var til å danse (med tanke på hvor mye mindre jeg har designet og sydd)? (…)  

Jeg trodde først i morges at jeg var lei meg fordi jeg ikke vant, og det er klart jeg er litt lei meg. (…) Jeg tenkte at kanskje jeg ville følt meg mindre ille hvis jeg hadde vunnet, at jeg ville fått mer “closure”  men etterhvert innså jeg at det ikke er det som gjør vondt. Det som gjør vondt er jo at jeg ikke kan få jobbet med dette på denne måten lenger, ihvertfall ikke akkurat nå. Når jeg har tenkt videre på det er jeg likevel glad for at jeg tok for meg det kjole-prosjektet jeg gjorde, for selv om jeg ikke ble ferdig og dermed ikke kunne vinne, så fikk jeg vist ideen min; jeg fikk uttrykt meg! Jeg er ganske sikker på at når folk ser på det jeg har gjort så er det jeg presenterer viktigere enn om jeg har vunnet eller ikke. Jeg har fått vist hva jeg kan, både hva gjelder arbeidsmoral, utholdenhet, stresshåndtering, kreativitet, design, tekniske ferdigheter. skaperglede og glede over å satse høyt og aldri gi meg. (…)

Det er klart dette er begynnelsen på noe nytt, og det blir veldig spennende å se hva dette kan bli til. Det jeg ihvertfall vet er at jeg ikke kan slutte å skape, for det blir som å slutte å danse igjen! Kanskje dansen ikke egentlig nødvendigvis var det jeg elsker, eller “den jeg er”, men heller at det var en måte jeg kunne uttrykke meg på, og at det å uttrykke meg er noe jeg kan gjøre uansett, på mange andre måter, blant annet gjennom å sy?”

Så.. ingen grunn til å slutte å følge med på hva jeg driver med tror jeg… jeg er ihvertfall spent på å se hva som vil skje i tiden fremover!

Takk for denne gangen!