Her er et debattinnlegg jeg skrev til aftenposten i forrige uke som de ikke publiserte. Jeg ønsker likevel å dele det fordi det er noe jeg synes er veldig viktig! Jeg kunne skrevet veldig mye mer om temaet, men et debattinnlegg kan bare være 3000 tegn, så da ble det kort og konsist. Jeg kan gjerne diskutere det videre i kommentarfeltet under eller på facebook! Hvis du er enig i det jeg har skrevet blir jeg veldig glad hvis du deler det med andre, jeg føler det er en side av saken som drukner i debatten for tiden.

Barn, en Hindring for kvinnens kamp for å bli lik mannen

Enten kontantstøtten beholdes eller “skrotes” synes jeg det største problemet i denne debatten er språkbruken og verdisynet. Måten det snakkes om barn, kvinner og familier gjør at oppfatningen av kvinnens rolle og barns verdi forringes. Når det å oppdra, ha omsorg for og ta vare på barn blir omtalt som å “gå hjemme” eller “sitte hjemme” og man hevder det er det kontantstøtten går til, formidles det at det å ta vare på egne barn er verdiløst og unyttig, ja til og med noe som skader samfunnet fordi det truer “arbeidslinjen”.

Denne retorikken er svært farlig og den skremmer meg! Jeg ønsker en diskusjon om familiepolitikk der man ikke gjør noe av det mest verdifulle en kvinne kan gjøre til noe verdiløst. Et samfunn står og faller på den omsorgen foreldre gir sine barn, og morsrollen er helt sentral i dette. Å presentere “skroting” av kontantstøtten under banneret likestilling og kvinnekamp blir nesten som å si at det mange kvinner ser på som den viktigste oppgaven i hele sitt liv er verdiløs. Kvinner vil aldri oppnå likestilling, eller la meg bruke et annet uttrykk, likeverd, når noe av det mest unike og spesielle med oss blir snakket om som en byrde, en ulempe og en hindring for fremgang. Kvinner vil aldri bli sett på som likeverdig med mannen når vi alltid må måles etter hans målestokk.

NHO, de fleste politiske partier, med unntak av Krf, og nå også Aftenposten dytter den nye familiepolitikken forover under bannere som likestilling, kvinnekamp og integrering, når det egentlig kun er snakk om å få flere til å jobbe mer, tjene mer, og skatte mer. Si det som det er, ikke pakk det inn i pent papir og lat som om det er en gave. Hvis det faktisk er likestilling som er viktig kan man heller gjøre mer for at mannen skal jobbe mindre. Da vil man også få fine statistikker, uten at det går utover familien.

Mange mener mødre må jobbe for penger like mye som menn og at vi skal enda lengre bort fra 50-talls modellen der kvinnene var hjemme mens menn jobbet fulltid. Mødre og fedre skal helst jobbe 110% hver mens staten betaler andre for å passe barna. Kampen om likestilling har ført til at både mor, far og barn blir mer stresset. En annen løsning kunne vært at mødre og fedre jobbet 50% hver, mens de sammen hadde omsorg for egne barn. Hvis vi la tilrette for det tror jeg vi ville oppnådd likestilling veldig raskt, men tanken på den arbeidsfordelingen virker nok for mange absurd i dag.

Dette er et samfunnseksperiment jeg ikke vil være en del av og jeg forstår ikke at man kan ønske å utvikle slik familiepolitikk når man samtidig har problemer som at kvinner føder færre barn, at førstegangsfødende stadig blir eldre, og at stadig flere barn og unge opplever psykiske plager, noe vi kan lese om i avisene nesten daglig.

Her er min ønskeliste for debatten fremover:

Slutt med retorikk som svekker verdsettelsen av kvinner og barn.

Vær ærlige om hva de egentlige målene er og hvilke verdier som ligger til grunn.