Mannen min er ikke norsk og synes jenter i bunader er flott. Han synes derimot at hysteriet rundt bevaring av bunadstradisjonene er ganske tullete. Til en viss grad er jeg enig.

 

Litt bunadshistorie

Vi nordmenn er svært stolte av bunadene våre og bunadstradisjonen, og mange er svært opptatt av at de skal brukes på riktig måte, med riktig tilbehør av “riktige” mennesker (enten det gjelder hudfarge eller hvor i Norge slekta kommer fra). Det er tross alt plagg med lange tradisjoner og mye kulturarv. Men er det faktisk slik? Det å bruke bunad er en ganske ny tradisjon, selv om man iblant får inntrykk av at vi har brukt dem i hundrevis av år utifra hvordan man snakker om dem. Bunadene ble designet på 1900 tallet, i forbindelse med at Norge ble selvstendig, og veldig mange av draktene som selges nå for tiden ble konstruert på 1930 og 1940 tallet, så de er faktisk ikke så gamle. Det var også først mellom 1930 og 1950 at det litt etter litt ble vanlig å bruke bunad ved høytider som jul, på nasjonaldagen eller i bryllupp.

Kinabunad?

Selv ikke de tidligste draktene som ble laget var autentiske rekonstruksjoner av tradisjonelle folkedrakter, og mange av de lokale variantene tok utgangspunkt i samme mal og fikk kun enkle variasjoner. Bunader er ikke helt så tradisjonelle som vi kanskje vil ha det til, så er det så farlig hvor de blir laget? Spiller det noen rolle om de sys i i Øst-Europa, Kina eller Norge?

Diskusjonen går rundt denne tiden hvert eneste år, og jeg er som regel veldig enig med begge sider av debatten.

Det hele er i grunnen litt ironisk, for når hele eller deler av produksjonen foregår i utlandet, så gjør det at bunadene blir tilgjengelige for flere, ikke bare de rikeste, men bunaden var i utgangspunktet noe som politisk sett tilhørte venstresiden, den var et sosialistisk og nasjonalistisk symbol. Burde man ikke da være for at den skal kunne brukes av flere enn de som kan betale 50.000-100.000 (eller mer) for å få seg en? Og kan det ikke hende at hvis kun de rikeste kan ha bunad, så vil faktisk kulturarven (fra 1900 tallet) forsvinne, både i den politiske symbolikken, men også ved at færre og færre vil bære bunader på for eksempel 17. mai.

Klær skal være dyre

Likevel ønsker jeg ikke at de skal syes i utlandet mer enn her, og spesielt ikke at de skal bli billigere og billigere. Men for meg er ikke dét på grunn av kultur. Når bunaden ikke lenger er et veldig dyrt plagg har vi ikke lenger noe i Norge som minner oss på hva det egentlig koster å lage klær. Vi mister målestokken på hva produksjon av klær er verdt.

Så lenge det finnes bunader som sys her så kan man bruke den som referansepunkt, og det er lettere for folk å forstå at også andre klær sydd eller laget i Norge faktisk koster penger (rekk opp hånden alle som driver med kundesøm…!).

Så lenge bunader er dyre i Norge kan man også lettere forstå hvor ufattelig lave prisene på importerte klær er. Dyre, norskproduserte bunader er et anker, et anker som forteller oss noe om vårt overforbruk og som vitner om at tekstilarbeidere verden over er underbetalte. Kjøpekraft og levestandard varierer selvfølgelig stort, så helt sammenliknbart er det ikke, men likevel er det lettere å få folk til å forstå at importerte klær er FOR billige, når man kan vise til prisen på en bunad. Mister vi dét, mister vi bakkekontakten. Mister vi dét har vi ikke lenger noe holdepunkt, ingenting som forteller oss hvor forkastelig billige klærne våre vanligvis er.

Distansering

Jeg tror et av vår tids største problemer er at folk flest i samfunnet mister forbindelsen med produksjon. All produksjon. Når man ikke vet hvor ting kommer fra glemmer man å være takknemlige. Vi vet ikke lenger hvor lang tid det faktisk tar for grønnsaker å vokse, for ull å klippes og kardes og spinnes og veves, og ikke minst hva som egentlig kreves av plass og ressurser for at dyr skal ha det bra, enten vi bruker dem for ull, melk, kjøtt eller egg. Noe er galt når enkelte synes det er uhørt at en person ikke vil håndstrikke en Mariusgenser til under 800kr. (Bare garnet koster fort mer).

Når vi mister kontakten med produktenes opphav glemmer vi, eller klarer vi ikke, å vise måtehold, vi glemmer å ta vare på det vi har, å være nøysomme, sparsommelige og vise respekt. Vi drukner i ting. Vi drukner i søppel. Søppel som en gang var ting, men som vi ikke klarer å huske på faktisk har krevd sitt av ressurser, tid; liv.

Det handler om respekt

Jeg har svært liten respekt for ting. Jeg prøver å kvitte meg med ting, og vanvittig mange av tingene vi har og som produseres er bortkastede, tullete, skadelige, unødvendige og fortjener ingens respekt og burde aldri blitt laget, men de har likevel kostet noen noe. De har kostet, og koster noe for de som lager dem, for naturessursene som har blitt brukt, evt. dyrene som har dødd. De har kostet noe for de som lever med sykdommer fra forrurensning fra fabrikker, og for hvalene som dør av å svelge emballasjen de var pakket inn i. La oss ha respekt for alle de som betaler for våre ting som vi forkaster fordi de ikke kostet oss noe.

Vi viser respekt ved å betale det det ville kostet hvis alle involvert (mennesker og natur) ble bahandlet riktig. Kan vi ikke det får vi låne, leie, arve, kjøpe brukt, eller lage det selv; eller klare oss uten.

Hvor mye mindre ville vi forbrukt hvis ingen arbeidere ble utnyttet? Hvor mye mindre kjøtt ville vi spist hvis alle dyr fikk leve lenger, spiste sunt, og hadde plass og frihet, og vi måtte betale for dette? Hvor mange færre ting ville vi hatt, hvis ingen elver ble forurenset, fordi billig produksjon som skadet miljøet var forbudt?

Hvor mange klær ville vi eid, hvis alle var sydd i Norge?

Ja, jeg drar det litt langt, men alt henger virkelig sammen.

Men hva er så løsningen når det gjelder bunaden? Jeg synes jo også det er ille hvis bare de aller rikeste skal kunne kjøpe bunad. Da ville det også bli så lite produksjon at mye kunnskapen om håndverket ville gå tapt uansett, skkurat som når produksjonen skjer i utlandet.

Demokratisér bunadsproduksjonen

Mitt ønske er at flere skal få sy bunad selv. Demokratisér bunadsproduksjonen. Spre kunnskapen! La flere sy selv! Last opp instruksjonsvideoer og pdf’er og gratis mønster. La folk sy i stoff de kjøper på egenhånd, la dem brodere mønstrene på hva de vil for moro skyld, la dem sy i de materialene de har råd til og som er tilgjengelige der de bor.

Jeg vet jeg tråkker mange på tær nå, inkludert mange jeg respekterer, både personlig og yrkesfaglig. Men jeg tror at hvis flere får mulighet til å prøve å sy selv vil det heve annerkjennelsen av håndtverket. En ting som også vil skje er at det blir mange dårlige bunader. Mye dårlig søm, sikkert mange billige stoffer, og rare passformer og dårlig broderi. Det er leit. Men, jo flere som prøver å sy selv, jo flere vil forstå hva slags arbeid som ligger bak, og hvilke kunnskaper som egentlig kreves. Mange vil kanskje også ende opp med å betale noen til slutt, og alle som kjenner noen som har sydd selv, vil få en bedre forståelse hvor krevende det er og hvor mye tid det tar. Innimellom alle de som syr selv, som kanskje ikke gjør det så bra, så vil det være enkelte som opplever at en gnist tennes. Noen vil fordype seg, noen vil oppsøke fagfolk, ta kurs, studere søm, bli lærlinger. Jo flere som får lov til å sy bunad på egenhånd, jo flere vil ende opp med å faktisk lære det ordentlig! Det er ihvertfall min hypotese.

Tenk bare hvor bra nordmenn er på ski! Jeg er ganske sikker på at vi ikke ville gjort det like bra i vinter OL hvis skisport var like regulert som det å sy bunader er.

Er det noe jeg forbinder med det å være norsk, så er det nettopp å brette opp ermene og gjøre ting selv! (selv om den delen av vår kulturarv ser ut til å ha blitt litt utvannet etter at vi fant oljen…)

(Dette innlegget er skrevet som et tillegg til dag 12 i kampanjen #MerEtisk på instagram, under temaet “Selvgjort er velgjort”)