Du skal absolutt tro du er noe hvis du vil løse klimakrisen

Debattinlegg som sikkert ikke blir publisert. Men kan jo dele her ihvertfall!

Onsdag 19/02 ble grønnvasking av klær diskutert på Dagsnytt 18. For et par uker siden ble facebookgruppen “Folkeopprøret mot klimahysteriet” opprettet. Blogg.no vant årets GullBarbie, og Joakim Kleven diskuterer kroppspress på “Bloggerne”. Vi brøler om skogene som brenner og isen som smelter og forbruket som må ned. Vi skriker om utseendepress og i begge diskusjonene peker mange fingeren på hverandre og spør hvem som er ansvarlige. 

Jeg jobber i mote- og tekstilbransjen og har vært innom “fast fashion” før jeg begynte med etisk mote, “slow fashion” og reparasjon. Jeg har også erfaring med kroppsdysfori, spesielt i forbindelse med yrkesdanserutdannelsen min. Jeg er en perfeksjonist og idealist og har brent ut to ganger. Slik jeg ser det er både årsakene og “løsningene” de samme for både klimakrisen og utseendepresset og mange andre utfordringer vi står foran. Vi trenger et paradigmeskifte i måten vi verdisetter alt vi omgir oss med. Det handler om en dyp mangel på autentisitet og mangel på respekt for det som omgir oss.

Vi har havnet der vi er i stor grad som et resultat av idéen om at vi kan kjøpe og forbruke oss til lykke. Kapitalismen har gitt oss enormt mye bra og en levestandard det ville vært umulig å oppnå så raskt uten. Det kan dessverre bli for mye av det gode, og det bør være mulig å takke for de godene forbrukersamfunnet har gitt oss, og samtidig ta et steg tilbake og ikke la det drukne oss.

Det vi gjør hver dag påvirker hvordan vi ser og opplever verden. Våre forbruksvaner påvirker måten vi evaluerer og behandler andre. Våre forbruksvaner endrer noe i oss, og vi ender med å driver rovdrift på oss selv, slik vi gjør med naturen. Vi browser potensielle dater i apper som om det var en nettbutikk, og vi forkaster vennskap og forhold nesten like lett som vi kaster et flekkete klesplagg.

Vi har blitt så vant til å ikke ta vare på ting at vi heller ikke tar vare på oss selv. Måten vi vurderer verdi er først og fremst hvordan noe ser ut; hvor ny, ren, fin og uskadet noe er, hvor trendig noe er, verdien andre forteller oss at noe har. Dette påvirker også hvordan vi oppfatter vår egenverdi. 

Ting som blir brukt får riper og slitasje, og mennesker som lever gjør det også, både fysisk og mentalt. For å fungere optimalt trenger også vi vedlikehold. Vi trenger reparasjon og vi trenger omsorg og kjærlighet. Vi kan faktisk fungere veldig bra uten å se helt “perfekte” ut, vi fungerer gjerne bedre og oppretter mer når vi ikke gjør det. Det at vi trenger vedlikehold og reparasjon betyr ikke at vi er mindre verdt, men det er vanskelig å virkelig tro på det når vi ikke lenger praktiserer tradisjonene for å reparere og ta vare på det vi har.

Wabi Sabi er en japansk filosofi som handler om å finne skjønnhet i utvikling og forfall. Utifra denne filosofien har vi blant annet fått en reparasjonsteknikk som heter kintsugi. Den går ut på å reparere knust porselen med limstoff iblandet edle metaller. En slik reparasjon fører til at gjenstanden bokstavelig talt er mer verdt etter den er ødelagt og reparert enn da den var ny. Jeg har latt meg inspirere av denne tanken i måten jeg reparerer klær, ved å dekorere og forskjønne dem, slik at verdien bare øker ved bruk og slitasje. Hvis vi kan tenke på samme måten om oss selv, våre forhold og våre ting vil vi komme langt i målene om en bedre verden for både mennesker, dyr og natur.

“The Harvard Study of Happiness” har målt indikatorer på lykke over flere generasjoner og har konkludert at det ikke er penger, utdannelse, helse eller utseende som med størst sikkerhet sier noe om hvor lykkelige noen vil være. Den viktigste indikatoren er gode forhold. Gode forhold får vi ikke gjennom snapchatfilter og falske øyevipper eller nye biler og dyre ferieturer. Gode forhold får vi når vi tør å være uperfekte og sårbare med hverandre; når vi er autentiske. Da kan vi føle oss akseptert slik vi er, inkludert alle våre “feil” og “mangler”. Vi må tørre å blotte våre “flekker og hull” for noen mennesker i våre liv. Da kan vi erfare at vi er gode nok, at vi har en iboende verdi, uavhengig av hva vi jobber med, hvor vi bor, hvilke synlige talenter vi har, eller hvordan vi ser ut. Mye av dette kan vi oppnå ved å være ærlige og gode med oss selv, ved å akseptere hvem vi er, hva vi får til og ikke, og fortelle oss selv at det er helt greit å være uperfekt, istedenfor å prøve å gjemme alle “feilene” og ikke erkjenne deres eksistens.

Når vi kan tro vi er gode nok som vi er vil vi lettere stå imot kjøpepress, fordi vi vet at vi ikke trenger det produktet som selges (det være seg en ting eller tjeneste) for å være gode nok og være verdt nærhet, kjærlighet og tilhørighet.

Så lenge vi lever i et samfunn der vi blir bombardert med budskap om at vi blir lykkeligere av forbruk vil det å løse klimakrisen oppleves av mange som et ran, ikke bare av våre ting, men også vår jakt på lykke, men ironisk nok er forbruksjaget antakelig et av de største hindrene vi har på veien vår dit.