Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes faktisk denne karantenetiden osv er vanskeligere enn jeg trodde. Jeg er vant til å være hjemme veldig mye, så tenkte dette ble easy peasy, men det begynner faktisk å tære på. I hverdagen ellers har jeg liksom klart å finne min måte å gjøre ting på, min rytme, mine rutiner. Jeg har blitt bedre til å sette grenser, ta hensyn til dagsformen, osv. Plutselig er ikke hverdagen lik, og ikke nok med at alt blir litt ekstra kaotisk når både barn og voksne er hjemme hele dagen og skal jobbe og ha hjemmeskole og alt er litt ute av kontroll, men samfunnet forøvrig er ute av kontroll også.
Min utbrenthet for over ett år siden kom i stor grad av at jeg gapte for høyt, prøvde å få til for mye, prøvde å ha kontroll over mer enn jeg egentlig kunne ha kontroll over, og følte for mye ansvar for ting som var utenfor mitt ansvarsområde. I tillegg trodde jeg at jeg kunne klare alt, hvis jeg bare jobbet hardt nok, at det egentlig ikke var noen begrensninger. Det var bare om å gjøre å effektivisere, jobbe hardere, bedre osv. Situasjonen vi sitter i i dag, med mye usikkerhet om hvordan fremtiden vil se ut, og veldig mye jeg ikke kan kontrollere, i tillegg til mye jeg gjerne vil bidra med og uten at jeg har rom for meg selv, gjør at jeg spinner litt tilbake.
Plutselig begynner det å prikke i hodebunnen og brystet knyter seg igjen. Noe jeg egentlig hadde fått ganske bra bukt med. Små oppgaver som burde være enkle føles store, og så baller det på seg av følelser av utilstrekkelighet, stress, angst osv. Det er så rart for jeg sitter og kan analysere og se at det skjer, men jeg kan liksom ikke gjøre så mye med det. Jeg kjenner symptomene, jeg skjønner hvorfor det skjer, men det hjelper ikke. Jeg kan ikke bruke logikk for å håndtere det, jeg kan ikke analysere og tenke det bort. Jeg må bare akseptere det og tilrettelegge. Og det er så kjipt, når jeg egentlig bare vil gjøre masse! Men, jeg må velge bort gjøremål, bestemme meg for å la meg selv sove midt på dagen hvis det trengs, la meg selv ta den turen ut i skogen, droppe å gjøre noen av de enkle tingene som føles så store, og ta tiden til hjelp. Det er vanskelig å gjøre det. Veldig vanskelig. Jeg liker ikke å føle meg svak og “ubrukelig”. Jeg trives best som en ressurs.
Hovedgrunnen til at jeg skriver dette nå er (at jeg ville ha et fint naturbilde i instagram feeden 😉 neida, joda) og at det at jeg opplever dette får meg til å tenke på alle andre som sliter mye mer enn meg med psykologiske og emosjonelle ting. Usynlige vanskeligheter, som er så lette å overse, ignorere og bagatellisere.
Jeg skriver mest om synlig reparasjon, men enten vi reparerer “synlig” eller “usynlig” så er det første steget å anerkjenne at en reparasjon eller vedlikehold må finne sted. Men det er ikke alltid så lett å godta det, og spesielt ikke når det er “usynlige” skader/problemer vi har. Det kan være vondt å akseptere at noe må “repareres”. Det er enklere å ignorere det eller skyve det foran seg, men som de fleste av oss har erfart, både personlig og med klær, så blir skadene stort sett større og vanskeligere hvis vi ikke tar grep i det vi oppdager det.
Når jeg bretter klær er det en del av vedlikeholdet. Jeg bretter på en liknende måte som Marie Kondo lærer bort, og oppdager fort flekker, hull og slitasje. Klærne blir ganske godt scannet etter hver vask på den måten. Men hvor ofte scanner vi oss selv, helt ærlig? Samfunnet spinner så fort, og vi hopper fra det ene gjøremålet til den andre, og får sjelden tid til å ta en ordentlig sjekk av hvordan vi egentlig har det. Ting som kunne vært relativt enkle å håndtere blir værre og vanskeligere over tid. Litt som corona viruset…
Flere spøker om skilsmisser nå, som følge av at man må være hjemme med ektefellen over lang tid. Men det er et godt poeng. For hvilke ting i forholdene våre er det vi ikke har tatt oss tid til å reparere, år etter år, midt oppi hverdagens tjas og mas?
Heldigvis er det mye som kan fikses, men jo lengre vi venter, jo vanskeligere blir det. Vi kan ikke late som problemene ikke eksisterer, da vil det revne til slutt.
Hvis vi kan huske på at vår verdi ikke er knyttet til om vi har “flekker” eller “hull”, at det bare er en del av det å leve, utvikle seg, og være et menneske, så er det enklere å tillate seg selv å se de tingene vi trenger å jobbe med og bearbeide, og kanskje vi til og med kan forebygge en del, hvis vi kan være ærlige nok og kjærlige nok med oss selv. Også er det også viktig å huske at det å “reparere” noe ikke nødvendigvis betyr å tilbakestille det til sånn det var før. Det kan skje store forandringer, og det kan ofte være veldig fint. Men iblant er det vanskelig å stole på den prosessen, og tillate seg selv å omfavne noe nytt og annerledes.
Jeg tror og håper at denne pausen vil gi oss rom til å tenke, og kjenne etter. Til å få en skikkelig statusoppdatering i våre egne liv, og i samfunnet forøvrig. Mange vil oppdage ubehagelige sannheter, men det er bedre å oppdage det nå, og begynne å ta grep, enn å oppdage det senere.
“One stitch in time saves nine” sies det i reparasjonsverdenen. Det er sant, enten det handler om knestrømper, angst, et ekteskap, samfunnsøkonomi, eller klimaet. Det kan være vanskelig iblant å tillate seg selv å ta grep tidlig nok, når samfunnet først og fremst fokuserer på produktivitet, arbeidslinja osv, men da må vi stole nok på oss selv, og huske at det er til det beste for alle at flest mulig har det best mulig, sånn på ordentlig, ikke bare på overflaten. Ta vare på deg selv <3
