Kjære Iselin Nybø,
I dag så jeg på Sløsesjokket på NRK, og jeg ble så skuffet, (men dessverre ikke overrasket) over måten du møtte Alexandra Joner på. Hun kom med et ekstremt gyldig, viktig, riktig og intuitivt spørsmål angående tekstilbransjen etter å ha blitt sjokkert over hvilken miljøbelastning den er.
Hun spør: “Det må jo være mulig å gjøre noe, å stille noe krav til disse produsentene. Hva tenker du?”. Uten å engang anerkjenne legitimiteten i hennes spørsmål svarer du: “Men du tenker ikkje at du som forbruker, ka kan du gjør?” Du unngår spørsmålet helt og retter lyset på henne, legger ansvaret på henne. Det er virkelig ikke Alexandra Joners ansvar at vi her i Norge tillater og synes det er helt greit å la bedriftseiere tjene seg rike på andre menneskers lidelse og klodens ødeleggelse.
Videre viser du hvor flink du er som har på klær du har hatt i mange år eller fått brukt. For meg fremstår det som en hersketeknikk. Alexandra står heldigvis på sitt og går etter en liten stund tilbake til spørsmålet. “Men går det ann å stille noen krav sånn, til produsenter. Kan man være strengere?”. Du svarer at utfordringen er at produksjonen skjer i utlandet, og merkene da forholder seg til regelverket i de landene de opererer i. Dette er ikke annet enn nok en ansvarsfraskrivelse. Det er de samme dårlige unnskyldningene bransjen har kommet med i årevis. Det er nettopp det at produksjonen skjer i andre land, under dårligere forhold som er problemet, men vi er ikke uskyldige offer for “utlandets” produksjon. Det er ikke slik at klærne vi kjøper i Norge ble pushet på oss fra merkevarer fra Kina, Bangladesh, Indonesia eller Tyrkia. Norske, og andre vestlige merkevarer, flyttet produksjonen til utlandet nettopp for å slippe å forholde seg til våre regelverk. Produksjon med dårlige arbeidsvilkår og mer forurensning og mindre ansvar er billigere. Når arbeidsforholdene forbedres på fabrikker, eller i hele land, så flyttes etter hvert produksjonen til et annet sted, der man kan slippe unna med mer.
Det hjelper ikke å bare flagge ut produksjonen. At vi tillater og forsvarer og aksepterer dette tyder på at vi ikke har kommet stort lenger enn de hadde under den industrielle revolusjon da vi trodde det holdt å bygge høye skorsteinspiper for å unngå forurensning. Out of sight, out of mind. Men konsekvensene er der. Nå har vi endelig begynt (alt for sent!) å få litt fokus på problemene i tekstilbransjen blant annet på grunn av klimakrisen, men konsekvensene har alltid vært der. Barn blir født med kreft og andre sykdommer fordi de vokser opp i områder med forurensning fra vår produksjon. Kjemikaliene snakker vi først om når vi finner rester i klærne vi kler på barna våre her. Da lager vi regler, da stiller vi krav…
Det er klart at hvis vi skulle hatt all produksjon i Norge, stilt strengere krav til det som lages i utlandet, eller eventuelt ikke tillatt import av varer laget under forhold vi ikke ville akseptert her så ville det skapt enormt store konsekvenser og omveltninger i norsk næringsliv. Enormt store omveltninger er faktisk det vi trenger nå.
Vi må dra i samme retning, som du sa i programmet, men det skjer ikke først og fremst ved at kunder kjøper mindre og bruker klærne mer, det er faktisk mer som dytting, og svært ineffektivt når det er så store systemer og markedskrefter som skal dyttes på. Å dra i samme retning bør nok heller innebære at vi aksepterer, tolererer og heier frem og støtter tiltak som fører til store endringer i måten klesbransjen opererer. Forbrukere ville ikke følt et så stort behov for et så høyt forbruk om ikke det ble presset på oss. Det er ikke snakk om tilbud og etterspørsel, det er snakk om overproduksjon og kraftig, påtrengende markedsføring, og til og med destruksjon av varer som aldri selges fordi det produseres så altfor, altfor mye. Et fint sted å starte kunne vært åpenhetsloven som framtiden i våre hender har prøvd å få igjennom i flere år. Det er på langt nær nok, men en god start.
Jeg drømmer om å vite at pengene jeg bruker i hverdagen er med på å gi gode liv til de som lager det jeg kjøper. Jeg ønsker meg friheten til å ikke bruke timevis på å lese forskningsrapporter og studier og artikler og retningslinjer og internasjonale og nasjonale regler og lover og paragrafer for å vite om mine penger er med på å sponse ødeleggelsen av verden, eller forbedring av den. Jeg jobber selv i tekstilbransjen, og jeg vet knapt hva som er etisk forsvarlig å kjøpe og ikke. Hvordan skal en som ikke jobber i bransjen greie det da? Det er nok nå. 8 av 10 nordmenn ønsker å leve mer bærekraftig og er villige til å endre vaner. Det er klart vi må alle ta ansvar. Men de som har størst ansvar er faktisk de som tjener penger på denne galskapen. Hvis ikke de er villige til å gjøre de nødvendige endringene selv (noe vi har sett svært lite bevis for de siste tiårene) så må det faktisk legges føringer fra høyere hold.
6 Comments
Join the discussion and tell us your opinion.
Yes
Bra sagt! Har ikke sett programmet (ser stort sett ikke tv i det hele tatt), selv om jeg har sett annonseringen for det, men det du legger frem her er vektige og gode argumenter. Det er greit at vi forbrukere har et ansvar, men det er da for søren ikke bare vårt! Noen har lagt opp til at det er slik det gjøres, noen må sørge for å endre dette.
Yes! Akkurat! Så lenge vi går rundt med tanken om at markedet regulerer seg selv, men kunder ikke aner hva de egentlig kjøper, hvordan det produseres, og det skjer grønnvasking og massive reklamekampanjer så skapes det behov vi egentlig ikke har, og selv de som ønsker å ta gode valg greier det ikke.
Motebransjen har vel et stort ansvar for bruk og kast mentaliteten hos oss, vi klarer ikke å slite ut klærne før de er umoderne. I tillegg er de fleste klær altfor billige.
Absolutt! Vi kan såklart gjøre mye, men det er en grunn til at det kalles kjøpepress. Og det er mye grønnvasking og andre faktorer også som gjør det vanskelig for forbrukerne. Hadde klær vært produsert ordentlig ville de også kostet mer, og måttet være av tilsvarende høyere kvalitet, og da ville vi også kjøpt mindre. Alt henger sammen.
Enig, kjøper gjerne god kvalitet som jeg har i mange år og lever minimalistisk. Har ikke mer enn jeg trenger og tipper jeg kunne flyttet med alt jeg har i to billass i en vanlig personbil. Folk kjøper billige ting, kaster etter noen gangers vask og tenker det jo bare er å kjøpe nytt i en av billig kjedene. Dette har et svært miljøavtrykk. Å tenke litt nytt og samtidig ta dette med matavfall på alvor vil bidra mye til en mer bærekraftig utvikling.
Kjøpte en Mammut fjellbukse i 1995, samme år som tvillingene mine ble født og den har jeg enda. Den har holdt seg helt fint til tross for år med fjellklatring, brukt som arbeidsbukse når jeg støpte mur på eiendommen og lange turer i fjellet. Har kjøpt ny nå som vil antakelig holde seg like lenge. Så kjøp kvalitet, og ta litt vare på det, så bidrar du positivt samtidig som du sparer en god del penger