Gratulerer med morsdagen!

Jeg leste nettopp en sak om hvordan kvinner koster samfunnet 5 ganger så mye som menn.

Det er i stor grad fordi vi ofte bærer størstedelen av omsorgsarbeid, og dermed jobber mindre i lønnet arbeid. Slik våre økonomiske modeller er nå er dette noe som må “fikses”. Vi er for dyre og vi gjør for lite. Samtidig er vi for syke (gjerne fordi vi gjør for mye uten hverken økonomisk eller annen kompensasjon, samtidig som vi får rapporter som dette i fleisen som forklarer for oss hvor ubrukelige vi er)

Denne skjevheten i samfunnet og dens katastrofale effekt har jeg blitt ekstra oppmerksom på etterhvert som jeg har jobbet mer og mer med klær, og etterhvert også klesreparasjon. Kvinner har jobbet gratis i århundrer, og typiske kvinneyrker, og det å oppdra barn, blir fortsatt ikke verdsatt nok (enten det er menn eller kvinner som bærer hovedbyrden av barneomsrgen og oppdragelsen)

Reparasjon av klær, som er det jeg nå bygger en bedrift rundt (https://www.myvisiblemend.no/…/veien-til-synlig-reparasjon) illustrerer dette på en utmerket måte. For hvert klesplagg vi kvinner reparerer (for ja, det er stort sett kvinner som reparerer klær, i facebook gruppa MyVisibleMend som jeg har startet er det bare et par menn jeg har sett legge ut noe) taper staten penger.

Når vi reparerer klær – ulønnet arbeid – så betyr det færre inntekter til menn som for eksempel Varner-brødrene (eiere av dressmann/cubus/carlings/wolt/urban/bikbok ++) eller Johan Persson for den saks skyld (eier av H&M) og dermed mindre skatt (spørs hvor mye de skatter da, det har jeg ikke sjekket, men jo rikere jo mindre stort sett.. ). Uansett blir det ihvertfall færre momsinntekter til staten når det er færre salg av nye klær. Går klesforbruket ned, (noe det har gjort i det siste faktisk!) så nedlegges også butikker, som betyr færre arbeidsplasser => mindre skatt.

At kvinner reparerer klær blir faktisk som at vi stjeler penger fra staten, fordi vi er et samfunn basert på og avhengig av forbruk. Forbruk som kun er mulig gjennom utnyttelsen av billig arbeidskraft, stort sett utført av kvinner, i andre land.

Ironisk/tragisk nok så er selvfølgelig reparasjon soleklart en bra, positiv ting og nødvendig, hvis vi ser lengre enn vår nasjonale nesetipp, og tenker på klima, miljø, og en bærekraftig fremtid. Dette er et stort paradoks.

Veldig mye av det vi trenger for å leve mer bærekraftig er de tingene kvinner gjerne har gjort som man ikke lenger har tid til, eller tar seg tid til. Enten det handler om å fikse klær, eller lage mat fra bunnen av ,for ikke å snakke om omsorgsarbeid generelt gjennom å ta vare på ikke bare syke og eldre, men hverandre. Avlaste og hjelpe hverandre. Det er mye penger spart hvis folk har tid og overskudd til å ta vare på hverandre….

Mye av arbeidet som skal til får å leve bærekraftig krever mindre ordinært lønnsarbeid, og mer tid. Langsommere løsninger som er sunnere for planeten og vår fysiske og psykiske helse. Vi trenger å diskutere ting som 6 timers dag og borgerlønn…

Så lenge vi måler verdiskapning i kroner og øre over skatteseddelen vil kvinner tilsynelatende alltid være snyltere, mens vi egentlig ofte bærer fremtidens generasjoner på våre skuldre, bokstavelig og metaforisk. Så vidt jeg kan forstå skal det godt gjøres å nå klimamålene og få slutt på den kontinuerlige utnyttingen av jordas ressurser før arbeid som tradisjonelt sett er ‘kvinnearbeid’ som har vært ulønnet eller dårlig betalt opp gjennom tidene blir bakt inn i de økonomiske modellene våre.

Kvinners ulønnede arbeid er faktisk ikke en kostnad slik det ofte fremstilles i statistikker og mediene, premisset for hele regnestykket er rett og slett helt feil.
Med dette ønsker jeg deg en god morsdag (mor elle ei).