Ja, overdreven tittel, jeg vet det, men det er nå slik man får oppmerksomhet nå om dagen. Denne teksten handler mest om hvordan vi ser misogyni utspille seg i diskusjonene rundt disse russelåtene, mer enn å forsvare eller ta stilling til låtene i seg selv. Misogyni er forresten dårlig oversatt til kvinnehat i Norge, men det handler om kontrollmekanismene for å opprettholde patriarkalske strukturer. Man trenger ikke hate kvinner for å gjøre det; å sette dem på pidestall er like fullt misogyni. (Kate Manne har skrevet godt om dette. Les gjerne boken hennes Down Girl!)
Jeg er helt enig i at både russesanger som krenker jenter og Tusvik og Tønnes parodi ikke er spesielt oppbyggende, men når menn og kvinner går til forsvar for menn og gutter etter parodien så er dette mest sannsynlig en ryggmargsrefleks vi har fordi vi er lært opp til at jenter er ansvarlige for gutters følelser. Kvinner er lært opp til å tolerere hets, krenking, drittprat og til og med seksuell trakassering og voldtekt. Til hvilken grad varierer fra land til land, men på generell basis er det slik, stort sett verden over, på tvers av kulturer og religioner.
Fra ung alder lærer de fleste jenter å tilpasse seg guttene. Selv vokste jeg opp i en konservativ religion der det var ekstremt viktig å dekke kroppen nok slik at man ikke risikerte å gjøre guttene til syndere ved å gi dem umoralske tanker, skulle de se en skulder eller litt for mye av låret. Vi har lett for å kritisere andre kulturer for misogyni, men vi må ikke glemme at den kristen-kulturelle arven, som legger hovedvekten av det moralske ansvaret på jentene, står ganske stødig i det sekulære samfunnet i Norge også. Nøyaktig hvor grensene går mellom det puritanistiske kristne og patriarkiet som gjennomsyrer samfunnet vet jeg ikke, men begge deler er ihvertfall med på å pålegge jenter ansvar for gutters følelser og tanker.( Vi ser det tydelig i for eksempel voldtektssaker der kvinners klær blir brukt for å legge ansvaret på offeret istedenfor overgriperen.) Selv har jeg klare minner fra hver gang jeg har fått uønsket oppmerksomhet. Jeg vet nøyaktig hva jeg hadde på meg i hvert tilfelle, fordi jeg prøvde å forstå hva jeg hadde gjort galt som førte til det som ble sagt eller gjort. Rommet for selvutfoldelse krympet stadig.
Vi lærer å tilpasse oss og føye oss både for å ikke bli skadet selv av sinte menn, men også for å ikke skade menn ved å såre dem. Rollene er gjerne fordelt slik: Menn skal lure og erobre kvinner; kvinner skal gjennom sin godhet temme mannen og få ham inn i et monogamt forhold. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, og nettopp det er problemet. Menn som ønsker nærhet og sårbarhet oppleves ikke som mannlige nok og kvinner som ikke vil stifte familie sviker sitt kjønn, og samfunnet også forsåvidt (vi må jo lage barn!)
Når kvinner lærer at de er ansvarlige for menns følelser fører dette at vi ikke lærer å sette grenser.
I debatten rundt samtykkeloven er dette et moment jeg ikke har sett diskutert nok. Det at menn voldtar kvinner uten å engang skjønne det selv er iblant et resultat av nettopp denne måten kvinner læres opp til å ikke såre menn. Kvinner vegrer seg for å si tydelig nei av flere grunner, men ofte er det frykt for psykisk eller fysisk vold, eller rett og slett frykt for å skuffe eller såre mannen eller skape dårlig stemning. For det skal jo ikke kvinner gjøre.
Feminister (flest) er ikke mot menn, vi er imot “toxic masculinity”. Altså ikke det maskuline, bare det usunne mannlige, eller hypermaskuline; slik som å føle man ikke er mann nok med mindre man trykker ned andre. Dette vinner i grunnen ingen på. Noen få menn får mer makt enn de ellers ville uten et slikt system, men de er ikke nødvendigvis lykkeligere av den grunn. For mange blir fallhøyden stor. Går noe galt fører det i verste fall til selvmord, partnerdrap og annen ekstrem vold og tragedie, siden menn ikke kan vise svakhet eller sårbarhet og skammen kan bli for stor å bære.
Så, ja, vi må “beskytte” menn, men det er altså ikke kvinners jobb.
Feminister er allerede på mennenes side. Vi jobber for større handlingsrom og følelsesliv for alle menn, vi jobber for å gjøre det som er sett på som feminint (og dermed “mindreverdig” ) som like bra og viktig som det maskuline. Menn og kvinner trenger begge deler, både i seg selv og i hverandre.
Så, til alle som vil forsvare gutta fra nedverdigende sangtekster, flott! Bli med i kampen! Men ikke gjør det ved å legge ansvaret for gutters følelser på jenter, gjør det ved å hjelpe gutter å ta ansvar for egne handlinger, bygge empati og ikke minst, ta ansvar for og lære å sitte med og snakke om egne følelser. Så lenge mye av ansvaret for det ligger på kvinner hemmer vi den utviklingen hos alle kjønn som trengs for å skape et tryggere og friere samfunn.
Hvis du er opptatt av menns rettigheter så bli med å feire PRIDE denne måneden! Bedre forkjempere for å skape mer rom for menn til å ha et bredere spekter av følelser skal du lete lenge etter.
5 Comments
Join the discussion and tell us your opinion.
Dersom du støtter russelåta til Tusvik og Tønne så er du nok for mannehat, diskriminering av menn og seksuelt hån og voldtekt av menn.
Det er dessverre sånn det er her i verden: Tusvik og Tønne bestemmer hvem du er, hva du står for og hva du mener.
Ikke sant?
Jeg visste faktisk ikke om dem før hele denne saken. Eller, det vil si, da det kom opp så kjente jeg igjen navnene og ansiktene, så, nei. Har du forresten lest mer enn overskriften?
“Det at menn voldtar kvinner uten å engang skjønne det selv er iblant et resultat av nettopp denne måten kvinner læres opp til å ikke såre menn. Kvinner vegrer seg for å si tydelig nei av flere grunner, men ofte er det frykt for psykisk eller fysisk vold, eller rett og slett frykt for å skuffe eller såre mannen eller skape dårlig stemning. For det skal jo ikke kvinner gjøre.”
Dette er nok mer allmennmenneskelig enn det du tror det er. Jeg som mann har mange ganger opplevd at jeg har syntes det var vanskelig å si nei i frykt for å såre. Det er nok et ganske vanlig fenomen blant unge, uerfarne mennesker. I de tilfellene jeg har opplevd dette, så har jeg ingenting å utsette på de jentene dette gjaldt. Det var og er tross alt mitt ansvar å kommunisere mine grenser. Det vi må anerkjenne er at seksualitet er vanskelig, og det er samtykke også. Det er enormt mange faktorer som spiller inn og man er ekstremt sårbar, særlig når man har lite erfaring fra før.
Man kan altså lett havne i en situasjon som både er traumatisk og vanskelig, uten at noen har gjort noe “galt”. Det er ganske enorm forskjell på det å ligge med noen som sa ja fordi de ikke ville såre, og det å forsyne seg av noen som ikke kan gjøre rede for seg selv eller å drite i at de sier nei. Jeg ble ikke voldtatt, jeg prøvde jo alt jeg kunne å ikke vise at jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg kan ikke skylde på dem for det.
Det er den ene biten av det. Når det gjelder russelåtene, er hele debatten fullstendig absurd. Det er vulgær rølpemusikk. Hele poenget med sjangeren er nettopp å være drøy og å sjokkere. Å få oppmerksomhet fra to av landets mest kjente komikere er vel egentlig en stor seier for disse gutta. Dersom vi levde i en kultur hvor folk så mellom fingrene på voldtekt, så ville heller ikke disse låtene ha eksistert. Det er jo fordi det er tabu, fordi det er drittsekk og fordi det er forkastelig at slike låter blir laget. Usmaklig og harry, og det er hele poenget. Men at russelåter har noe som helst kausalitetsforhold til faktiske seksuelle overgrep, det er en empirisk sammenheng som faktisk må bevises. Det er det ingen som i det hele tatt har prøvd på, i denne debatten.
Hva var poenget til Tusvik og Tønne? Jo, de vil sjokkere de og. Jeg rister like mye på hodet av de som vil moralisere over låta deres, som de som moraliserer over russelåtene. Det er jo nettopp det de ønsker. Å være kontroversiell er et sentralt element både i det å være komiker, men også i det å være tennåring.
Om man synes russelåter er et uheldig kulturelt element, er det ganske kontraproduktivt å bruke store ressurser på å fordømme det i offentligheten. Uten fordømmelsen, er det liksom ikke så kult lenger.
Ja dette spiller jo også inn på forventninger til menn, at menn liksom alltid skal ha lyst! Det er komplekst og vanskelig, og det er viktig å diskutere alle disse nyansene som fort blir borte i kjønnede forventninger. Det er begrenset hvor mange nyanser man kan få inn i en tekst på 5000-6000 tegn. Det finnes veldig mange veldig bra gode omsorgsfulle menn, selvfølgelig, og jeg prøver å belyse i det jeg skriver også at det er forskjell på menn og på disse ulike karakteristikkene. Jeg tror likevel det er tydelig, hvis man leser og sammenlikner responsen til disse russesangene at man tydelig ser forskjeller. Jeg tror også det i mange situasjoner er ulike grader av frykt for å ikke såre, og at forholdet man har til sex, skam osv rundt det, samt fysiske forskjeller osv gjør at det kan oppleves mer som et overgrep for mange kvinner, oftere i slike situasjoner som den jeg nevner over. Jeg tror også det er forskjell på å bevisst bli med på noe selv om man ikke vil, og å ikke skjønne at man har det valget i det hele tatt på grunn av for eksempel å ikke ha lært nok om grensesetting.
Jeg synes det er veldig fint at du svarer. Hadde faktisk ikke forventet det. Og jeg er helt enig med deg, det er komplisert og vanskelig, og jeg opplever at voldtektsdebatten blir litt overskygget av det. Særlig hos unge mennesker uten erfaring er det vanskelig å orientere seg her uten å trå feil. Samtidig har man et enormt fokus på å plassere skyld. Enten så må gutta ta seg sammen, eller så må jentene kle på seg eller tenke over hvordan de handler liksom. Det er sjeldent rom i mellom, samtidig som mantraet “et nei er et nei” og “samtykke er sexy” er en gjenganger. Hadde det vært så enkelt, ville det neppe vært et så stort problem som det er. Skal man komme noen vei, må man erkjenne at seksualitet faktisk er vanskelig, fordi vi er på vår aller mest sårbare når vi kryper til sengs med noen. Særlig første gang, og særlig når vi er unge, ikke vet hva vi liker og kanskje er stormende forelska. Samtidig er seksualiteten en lek hvor tvetydighet og diffuse signaler er en del av greia. Uansett kjønn, det er lettere å gå rundt grøten enn det er å være rett frem om hva man vil, mye fordi det koster å bli avvist.
Noen ganger er det å si nei, jævlig vanskelig. Ikke fordi den man er sammen med er ond, eller presser seg på, eller oppfører seg som om vedkommende har krav på deg. Men fordi man faktisk er redd for å såre. Eller som voksen, når man skal prøve å lage barn. Sex i kalenderen er ikke alltid lystbetont, for å si det veldig forsiktig.
Jeg har sett meg litt lei av en voldtektsdebatt hvor menn kollektivt står til ansvar for det noen få gjør, eller hvor jenter blir bedt om å kle på seg, drikke mindre eller unngå å gå alene. Jeg er ikke ansvarlig for hva Pål foretar seg på lørdagskvelden, og du bør kunne gå i fred ned gata i miniskjørt. De to tingene harmonerer egentlig helt fint.
Takk for muligheten til å kommentere, og tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Dialog og refleksjon er alltid fint.
– Fredrik