På Dagsrevyen i går kveld ble det diskutert kvinnelig gründerskap. Som kvinnelig gründer selv (til og med å omtale meg som det høres “rart” ut og ikke noe jeg identifiserer meg med, jeg pleier å kalle meg entreprenør eller sosial entreprenør) sa jeg at “Selv om vi i teorien har likestilling så tar det tid for kulturen og for vår indre programmering å ta igjen det vi har forstått intellektuellt, både på individuelt grunnlag og som samfunn.“

På Kick Offen til Googles inkubator for kvinnelige gründere snakket de en del om nødvendigheten av rollemodeller og hvor få kvinnelige gründere de fleste kvinner faktisk vet om eller kjenner personlig. Jeg fortsatte å tenke litt på dette utover kvelden. Hva er det i vår kultur, hvilke forventninger og fordommer har vi om kvinner og som kvinner om oss selv selv som står i veien for å begi oss ut på gründerreiser?

Min reise inn i det å starte egen bedrift har vært mer eller mindre helt parallell med min egen feministiske “oppvåkning”. For hvert lag av usikkerhet, skam og frykt knyttet til min rolle som kvinne jeg har greid å skrelle vekk har jeg kunnet tilegne meg, eller, egentlig i større grad slippe frem og ta i bruk, egenskaper jeg ikke tidligere hadde tilgang på. Så, hvor kommer alle hindringene og sperringene fra?

Da jeg skulle sove var en av de siste nyhetssakene jeg så, mens jeg scrollet facebook feeden min, om kvinner som nå står frem og forteller om de egentlige forholdene de bodde under da de levde i Hugh Hefners Playboy Mansion. Om grooming og utpressing, doping og overgrep, psykiske problemer og selvmord. Og det, det sier faktisk mye om hvorfor vi ikke har kommet lengre enn vi har. Jeg vokste opp i en tid da Hugh Hefner ble sett på som et idol og en slags stjerne. Jeg husker at jeg ikke skjønte hvordan det egentlig kunne være greit at en så gammel mann holdt på sånn som han gjorde, og da visste jeg ikke hvor ille det egentlig var. Jeg kunne ikke forstå at vi lever i en verden full av misogyni som glorifiserer utnyttelse av unge kvinner og forsvarer det ved å objektifisere og dømme dem. Hvis det faktisk var sånn det var så burde jo noen ha gjort noe med situasjonen. De skjønte ikke hva de var med på før det var for sent, og verdens aksept av det gjorde at jeg ikke kunne skjønne at det var galt heller. Istedenfor å se på hele situasjonen som en slags sekt, der rikdom og berømmelse kanskje kan sies å være religionen (hvordan kapitalisme spiller inn i et slikt bilde får jeg skrive mer om en annen gang) måtte jeg prøve å vri tankene mine og forstå at dette gikk ann ved å dømme jentene. Hefner fremstod som den alle menn ville være, han ble ikke dømt for å leve sitt liv slik han gjorde, men vi dømte kvinnene for at de ble med på det. Kvinnene skulle jeg i tillegg være sjalu på for sitt utseendet, men samtidig dømme dem for at de var ovrfladiske golddiggers og vite at hvis jeg så ut som eller ble oppfattet som dem ville jeg også bli dlmt som dem. Og jeg så ikke engang på noe av dette! Men man fikk det med seg gjennom nyheter og magasiner, tv reklamer, referanser i filmer og tv-serier med mer.

I min verden i min oppvekst så jeg tre mulige måter å være kvinne på. Man kunne være en bimbo/hore/golddigger, a la måten playboy jenter og stjerner som Britney Spears ble fremstilt i media, dømt og kritisert for å forme seg etter et ideal vi har fått tredd over hodene våre. Det andre alternativet var at man kunne være en kald forretningskvinne som enten var ensom og alene fordi hun valgte karriere fremfor å ha familie, eller en som var litt småond og ihvertfall veldig egoistisk og skadet barna psykisk for livet fordi hun fokuserte for mye på jobben. I det jeg skriver dette innser jeg at tanken på å bygge karriere i en alder av 40-60 år, etter eventuelle barn ville vært store ikke slo meg en gang, for kvinner over 40 så jeg nesten ikke representert i media som noe annet enn bestemødre, eller, og det er den siste kategorien, mødre. Kvinnen som en altoppofrende mor så jeg som et siste alternativ og det var det alternativet jeg selv peilet meg inn på. Det var det eneste alternativet jeg følte jeg kunne velge uten å være ond, egoistisk, dum eller tøs.

At dette ikke bare er noe jeg finner på selv eller er begrensninger jeg eller andre kvinner “oppkonstruerer” ser vi tydelig bare vi ser på hva kvinner i business har på seg. For å bli tatt seriøst må kvinner helst kle seg i ulike varianter av en klassisk vestlig dress. Og ikke bare kvinner, vestlige klesnormer med utgangspunkt i en slags businessmann fra 50 tallet er en standard som også går utover mennesker fra andre kulturer med hår, tattoveringer eller klær som ikke passer inn i dette bildet vi har av “profesjonalitet”. Det ble også godt illustrert på lanseringsarrangementet for inkubatoren der Kimiya Sajjadi med glede startet sin presentasjon ved å fortelle at hun hadde lagd alle slidene rosa, bare fordi nå, med oss, kunne hun det. For å kunne hevde seg, for å kunne finne investorer, for å kunne bli lyttet til og bli tatt seriøst holder det ikke å være dyktig eller ha en god idé, man har, ihvertfall frem til nå, som oftest også måttet gi fra seg store deler av egen identitet og ta på seg et kostyme for å bli anerkjent som noenlunde likeverdig og verdt å bli lyttet til. Det fungerer ikke helt likevel, for kvinner er vi jo tross alt. Først må man forstå at det man tenker er like bra som det en mann kanskje har tenkt,  og så må man overtale andre, med de samme fordommene som man gjerne har om seg selv om at det man sier er verdt å lytte til og i tillegg er det ekstra vanskelig å få til vanskelige ting og tre inn i lederroller hvis man ikke kan gjøre det med en trygghet i seg selv og kle seg, oppføre seg og snakke med en forankring i den man er innerst inne. Som professor Elin Kubberød sa på dagsrevyen i går “Vi knytter Gründerrollen til typiske maskuline egenskaper som kvinner i liten grad identifiserer seg med.” Det er vanskelig å være modig og det er vanskelig å virke overbevisende når hele premisset er at man først må bli noe man ikke er, istedenfor å bli en tryggere versjon av seg selv.

Selv fikk jeg alle mine egne fordommer kastet i fleisen av meg selv etter en presentasjon på Avfall Norges webinar Fiks det! Da jeg snakket om bedriften min. Jeg fikk gode tilbakemeldinger, men et par timer etterpå skrev jeg dette til noen nære venner: “I feel like a childish, silly, dumb little girl who knows nothing and just la la las around in her little la la land” Impostor syndrom og janteloven slo til og jeg kunne ikke la være å tro jeg hadde fremstått som noe annet enn en narsissistisk naiv ung kvinne som ikke forstod seg på noe og bare har hatt suksess gjennom “dumb luck” fordi jeg legger ut bilder på instagram og ser “pen nok” ut til det. Ironisk nok er det jeg sitter igjen med etter dagsrevyen at jeg skulle ønske jeg var tynnere. Og poenget mitt er at de tankene, de er det ikke jeg som har puttet i hodet mitt. Det er min jobb og mitt ansvar å bearbeide dem nå, men det er ikke selvforskyldt at det føles sånn. Det er tillært av å leve i verden og se og høre og lese det jeg har gjort, og det jeg ser hver dag. Slik som alle som avfeier alt som blir sagt om hugh hefner nå fordi de mener kvinner som det fortjener det og valgte det selv. Misogynien gjennomsyrer samfunnet når man først blir oppmerksom på og begynner å gjenkjenne den. Disse hindringene er nok også en stor del av grunnen til at flere og flere snakker om å ikke prøve å få plass ved bordet, men at vi må bygge nye bord.

Hvilke barrierer vi bærer med oss vil variere fra person til person. Vi har alle forskjellige bakgrunner og utgangspunkt. Hva hver og en som leser denne teksten trenger å plukke fra hverandre og sette sammen igjen med fornyet innsikt vet jeg ikke, men hvis du er en kvinne som sitter inne med mange håp, drømmer og ideer som drukner i havet av motstridende tanker om hva du kan og ikke kan gjøre basert på hva andre måtte tro, si, tenke eller mene om deg så er mitt beste gründertips: bli en feminist (og lær om feminisme!) Ikke fordi “menn er dårlige”, som mange tror det betyr, men for å lære og ta inn over deg at vi kvinner også er bra.

Et utvalg lese/lyttetips jeg har hatt glede av de siste årene (om mye mer enn feminisme!): 

Untamed – Glennon Doyle
The Subtle art of not giving a F*ck – Mark Manson
The Entrepreneur Roller Coaster – Darren Hardy
The Body is Not an Apology  – Sonya Renee TaylorHow to Be You – Jeffrey Marsh
The Art of Rest – Claudia Hammond
Utopia for Realists – Rutger BregmanSapiens – Yuval HarariBraiding Sweetgrass – Robin Wall Kimmerer
Laziness does not exist – Devon Price (mye likt som The Art of Rest, men kan ikke høre nok om viktigheten av å ikke skamme seg over å ha en fysisk kropp med reelle behov)
Down Girl – Kate Manne
Sex at Dawn – Christopher Ryan, Cacilda JethaThe Lean Startup – Eric Ries
The Body Keeps the Score – Bessel A van der KolkInfluence – Robert B CialdiniDet er Nok Nå – Linn StalsbergPatriarchy Stress Disorder – Dr Valerie Rein

Podcasten – Philosophize This

Alt og hva som helst av Brené Brown, både bøker, ted talks og podcaster slik som “Dare to Lead” og “Unlocking Us

Podcasten “I Weigh” av Jameela Jamil er også fantastisk med fokus på mental helse og mange av de hun intervjuer er ledende kvinner i sine respektive felt.

Også må jeg så klart også løfte frem podcasten Power Ladies med Yrja Oftedal