Vi i Norge har denne uken demonstrert hvor mektig skjønnhetstyranniet faktisk er. Det har fått oss til å klikke i vinkel fordi noen kvinner vil være med å starte og eie en bedrift for å dekke et behov de selv har, samtidig som drapet av 22 år gamle Mahsa Amini og de påfølgende demonstrasjonene i Iran der mennesker dør mens de kjemper for sin frihet nærmest går under radaren.

Åpningen av klinikken kunne vært et godt startpunkt for en sunn debatt om relevante temaer om kvinnehelse, psykisk helse, objektifisering, utseendepress og hvilke krav som stilles av kvinner, både kroppslig og moralsk, uten å gå til direkte angrep på de tre kvinnene. 

Istedenfor har vi kollektivt gjort spillerommet for kvinner enda smalere ved å vise hvor ekstremt lite som skal til før man får vreden til flertallet i Norge mot seg. Trenger vi virkelig lure på hvorfor vi sier kvinner er mer “risikoaverse” enn menn? Tror vi disse tre  kvinnene er mindre perfeksjonistiske eller stiller mindre strenge krav til seg selv etter denne hendelsen enn før? Har ytringsrommet for kvinner blitt større nå?

Å snakke om å eldes som en wrent-a-wreck er selvfølgelig ikke hyggelig, men, dette er  en refleksjon av hva slags press de og andre kvinner i deres sosiale-, økonomiske- og yrkeskrets lever under. Det er ikke noe kvinnene har funnet på selv nå.

Klinikken vil fortsatt være der og behandle folk. Aldersdiskriminering og skjønnhetsdiskriminering skjer uansett, med eller uten kvinnelige medeiere. Jeg ville foretrukket det hvis ikke bare menn eide og styrte den, slik det nå har blitt.

Kvinner som Mahsa Amini er ikke et offer kun for egen regjering, men også for vårt skjønnhetstyranni. Så lenge vi er så hårsåre at vi ikke greier å håndtere en sak som denne klinikken uten at media eksploderer i flere dager så er vi for distraherte, for selvoptatte, for navlebeskuende og redde til å kjempe med de som lever under direkte, fysisk og livstruende undertrykkelse.

Vi har lett for å bagatellisere utseendepresset eller sexismen kvinner i offentligheten i land som vårt møter. De siste dagene har avslørt hvor skjøre vi er og hvor sterk frykten for å ikke føle oss bra nok er, en frykt vi har fordi vi allerede ikke føler oss bra nok.

Vi er alle undertrykte. Vi lar oss begrense på grunn av det smale spillerommet vi føler vi har. Det finnes ingen kollektiv løsning for dette. Det er et arbeid vi må gjøre hver og èn for å frigjøre oss fra skammen og frykten for å være kvinne på “feil” måte, som vi har fått drillet inn i oss, år etter år, dag etter dag.

Når vi ikke frigjør oss selv fra de sexistiske holdningene som holder oss tilbake makter vi ikke å støtte de som kjemper en mye viktigere, større og farligere kamp. På denne måten henger disse kampene sammen. 

Vi innser ikke hvor sterke vi egentlig er og hvor mye vi egentlig kan få til hvis vi greier å slutte å bry oss om hva alle andre måtte tro eller mene og heller stoler på egne intensjoner og integritet og våger å risikere å tråkke feil. Vi er priviligerte, men vi bruker ikke privilegiene vi har fordi vi fortsatt lar oss kontrollere mentalt.

Det er mange som ikke liker å bli kalt priviligert, men når jeg begynner å forstå hvor priviligert jeg er betyr det at jeg begynner å se hvor stor påvirkning jeg faktisk kan ha. Jeg begynner å skjønne hvor mye lettere det er for meg enn for andre, ikke fordi jeg er bedre, men fordi det er færre hindringer på min vei. Det er fortsatt vanskelig, men det er mindre vanskelig. Hvis de som har det verre klarer så mye, hva kan vi klare da? Og hvor mye mer kan vi klare hvis vi lærer av dem?

De som er mer undertrykket har vært nødt til å dekonstruere holdninger, verdier, normer, ideer og systemer som også holder oss tilbake. Du kan frigjøre deg selv raskere ved å lære fra dem.

Istedenfor å bli sittende fanget i et gyllent bur med nøkkelen i egen lomme, mens andre sitter lenket i dype fangehull, kan vi bruke privilegiene til å løfte deres saker, deres stemmer og dermed bekjempe systemene og ideologiene som holder oss alle tilbake.

Vi trenger å kaste av oss skammen, enten det er skammen over å bruke tid og penger på utseendet, for å føle oss modige nok til å ta plass i samfunnet, eller det er å faktisk greie å ikke bry oss og skjønne at vi ikke er kroppen vår og at hva vi gjør er viktigere enn hvordan vi ser ut. 

Hvis vi har noe viktig vi vil si eller gjøre har vi all rett til det uavhengig av hvordan vi ser ut. (Men vi får lettere en plattform om vi også ser tiltalende ut. Sånn er det bare.) Det er opp til hver og en å finne ut hvor balansen går for å kunne operere innenfor disse begrensningene og likevel storme fremover med hevet hode uten å rive ned de som trenger andre ting enn oss selv for å klare å gjøre det samme. 

Det er en indre kamp, en personlig kamp, og det tar tid.

Vi lar vår egen undertrykkelse hindre oss i å støtte våre modige medsøstre som kjemper for sine liv. Hvis ikke det er motivasjon for å ikke la selvbilde dikteres av samfunnet rundt oss så vet ikke jeg.

Jeg anbefaler alle som sliter med kropps- og utseendepress å begynne med å lese eller høre på “The Body is not an apology” av Sonya Renee Taylor.

Gå også inn på Amnesty.no og signer diverse kampanjer om kvinners frigjøring. Zahra Sedighi-Hamadani, en LHBT-aktivist som er dømt til døden i Iran, kan fortsatt reddes. Men det trengs internasjonalt press.

Vi må vise at vi ser og følger med.

Søk på #MahsaAmini i sosiale medier og lik, del og kommenter alt du ser om demonstrasjonene i Iran. Det burde fått mye mer oppmerksomhet enn enda en skjønnhetsklinikk. Det har allerede vært en liten demonstrasjon i Oslo, men jeg håper det blir en til og at den blir større. Se på videoene på instagram, tiktok og twitter, les kommentarene som ber om vår hjelp og støtt

Tillat deg selv å bruke tid på å bearbeide og jobbe med egen skam og usikkerhet, om ikke for deg selv, så for alle vi ikke klarer å hjelpe så lenge vi lar skammen styrer oss.